Produktanmeldelse: LISA iTKO 4 gir høy kvalitet til QA for testing av webtjenester

Hvis du tror på dokumentasjonen, stortingsmeldingene og nyhetsutgivelsene, er iTKOs nylig utgitte LISA 4 et SOA-testverktøy. Denne beskrivelsen er imidlertid beskjedenhet på baksiden av det fortsatt trendy akronymet "SOA" fordi LISA går langt utover å teste det som vanligvis forstås å være SOA-komponenter: Under ett tak huser det mulighetene til å teste Web- og Java-applikasjoner, ESB (enterprise service bus), JMS (Java Message Service) -systemer, EJB, databaser, kombinasjoner av ovennevnte, og - å ja - Webtjenester.

[Sjekk ut Rick Grehans forrige oversikt over verktøy for nettjenestetesting: "Rydd opp i SOAP-baserte webtjenester."]

LISA-ingeniørene har kikket gjennom den akronym-laced tåken til "SOA" og har sett at det ikke er noen typisk SOA-applikasjon. Enhver webtjeneste kan være en inngangsdør til en galakse av teknologier. LISA abonnerer på forestillingen om at tilstrekkelig testing av en SOA-applikasjon krever å undersøke applikasjonen fra slutt til slutt. Man kan ikke velge hvor insekter klekker.

Det beste tilskuddet til denne versjonen av LISA er funksjonen for webtjenestevirtualisering, som lar QA-ingeniører raskt lage simulerte webtjenester for å teste webtjenesteklientene. Fra et teknisk perspektiv sitter LISA på toppen av sin klasse som et testtjeneste for webtjenester. De eneste virkelige ulempene er det til tider forvirrende brukergrensesnittet og den svake dokumentasjonen.

Det grunnleggende

LISA er også ettertrykkelig et verktøy for QA-ingeniører. Test tilfeller er konstruert i LISAs grafiske brukergrensesnitt. Bare under komplekse testforhold må du ty til å faktisk skrive kode. Den encyklopediske kunnskapen som trengs for å kommunisere med en SOAP-basert webtjeneste, utføre direkte JDBC (Java Database Connectivity) -anrop mot en database, gjennomgå DOM-treet til en webapplikasjon, frette ut EJBs metoder og så videre blir bakt inn i LISAs brukergrensesnitt.

Når man leser LISAs repertoar av testbare Java-teknologier, ser man at verktøyet ikke er begrenset til testing av hvit boks. Selv om du kan bruke LISA til å lage tester som bare utveksler HTML-forespørsler og svar med et nettsted, hvis det nettstedet har aktivt innhold - en Java-applet, si - kan LISA også grave i den appleten og avsløre dens individuelle kontroller og metoder til teststrinnene dine. Så du kan lage tester som kaller direkte inn i appletens metoder, selv som appleten kjøres på websiden. Dette er et aspekt av LISAs evne til å operere på DOM-nivå når du arbeider med websider. Og denne muligheten gjør at LISA-tester kan samhandle direkte ikke bare med applets, men også JavaScript (inkludert AJAX), Flash Flex og til og med ActiveX-kontroller.

Men det stopper ikke der. Med LISAs Pathfinder kan du instrumentere målapplikasjonsservere, slik at når testtilfeller utføres mot komponenter på den serveren, vil Pathfinder spore kjøringsflytene og rapportere resultatene tilbake til LISA UI. Pathfinder bruker - blant annet - EJB3-overvåkingspunkter og JDBC-drivergjennomganger slik at LISA faktisk kan vise hvilke komponenter i applikasjonsserveren som ble utført, og av hvem. Pathfinder vil spore anrop på tvers av servlets, websider og EJB, og deretter vise resultatene i anropstreet, samt gi kakediagrammer som viser den relative tiden det tar hver komponent i testtransaksjonen.

Utover det grunnleggende

Den enkleste formen for virtuell server er det LISA refererer til som en "falsk" tjeneste. Pek LISA til en WSDL, og LISA vil undersøke webmetodene og bygge Java-kode bak kulissene som etterligner den webtjenesten i LISAs integrerte Tomcat Web-server. Utforskervinduet under LISA IDE viser Java-klassefilene som er opprettet for å gi rørleggerarbeidet som trengs for å være vert for den virtualiserte tjenesten. (Se skjermbilde.) Enhver SOAP-forespørsel som sendes til en falsk tjeneste vil motta svardata som er mer eller mindre tilfeldige (selv om de overholder datatypene som er definert i WSDL).

Neste opp stigen er en mock-tjeneste, som er mer eller mindre en falsk tjeneste som du har lagt til svar hentet fra enten en database eller et Excel-regneark.

Høydepunktet er imidlertid en virtualisert tjeneste. Du oppretter en virtuell tjeneste ved å starte et spesielt LISA-teststrinn som setter inn det som utgjør en proxy mellom en webtjenesteklient og server. Deretter trener du måltjenesten, og LISA ser på utvekslingen av SOAP-forespørsler og svar. Fra trafikken skaper LISA en overraskende realistisk simulering for webtjenesten. Fremtidig testing kan fortsette uten den faktiske webtjenesten, med den virtualiserte tjenesten som fyller sin rolle.

Kraftig sporing

Hvis LISA har en svakhet, står det i dokumentasjonen. Noen av dokumentene som ble levert med versjonen jeg testet, ble stemplet med tidligere versjonsnumre. Selv etter å ha gått gjennom både brukerhåndboken og referansehåndboken, er jeg ikke sikker på at jeg noen gang har forstått teknikken for å lage testsaker på serversiden. Mens brukerhåndboken har trinnvise instruksjoner for å lage testtilfeller og testtrinn, var instruksjonene som beskrev LISAs nye virtuelle serverfunksjoner forvirrende. Forhåpentligvis vil dette bli ryddet opp i nær fremtid; LISA er et utmerket verktøy, men det trenger dokumentasjon for å låse opp denne fortreffeligheten.